Permisjonsbobla gone viral

Jeg har brettet ut livet mitt og skrevet om det å være fersk mor på mammabloggen til strømmestiftelsen.

Jeg kan derfor likegreit publisere det her også:

Å BLI MAMMA HAR ENDRET MEG FULLSTENDIG PÅ INNSIDEN. ET UKJENT ROM HAR ÅPNET SEG I MEG OG JEG KJENNER IKKE MEG SELV IGJEN. DET HAR NÅ GÅTT SNART TO MÅNEDER SIDEN JEG BLE MOR FOR FØRSTE GANG. 

I forkant av fødselen var jeg livredd for at jeg ikke kom til å bli en god mor, for at jeg ikke skulle elske barnet mitt slik jeg så andre elske sine barn. Jeg var også redd for ikke å trives som mamma, og var fullt klar over at det var for sent å snu. Jeg kunne jo ikke selge babyen på finn.no dersom jeg ikke var fornøyd. Kom jeg til å kjenne den ”lykkerusen” som mange snakket om? Jeg er jo ikke en så veldig emosjonell person, og jeg føler meg jo ikke som ”dem”- altså de typiske mammaene. Etter en lang og tung fødsel var hun endelig ute. Jeg hadde i forkant av fødselen sagt at jeg ikke skulle skrike, for såpass selvkontroll hadde jeg da. Haha, så mye for selvkontroll! Det var vondt, skikkelig vondt og mens det pågikk håpet jeg virkelig at det var verdt det. Underveis sa jeg til mannen min at dette her var et engangstilfelle. Dette skulle jeg aldri gjøre igjen. Så lå hun der på magen min. Fin og velskapt og litt blå og rynkete. Jeg var stolt, og overrasket over at det faktisk var et menneske jeg hadde båret på. Noen ganger føltes hun som en alien i magen, og jeg kunne ikke fatte og begripe at min kropp kunne produsere et annet menneske. Men der var hun vi hadde ventet på. Jeg husker at jeg lå der og forsøkte å komme i kontakt med følelsene mine. Dette var jo så stort, men jeg kjente ikke den euforien som noen hadde snakket om at man ville føle. Jeg gråt ikke av glede som mange andre. Jeg var mest av alt lettet over å slippe smerten og til endelig å få sove etter dager og uker uten søvn. Men så kom det, mitt nye følelsesregister. Det skulle bare en natt med god søvn til for at hjertet mitt skulle låste opp det ukjente rommet kalt betingelsesløs kjærlighet. Jeg fikk kjenne på følelser jeg ikke trodde eksisterte. Jeg husker det godt. Det var dag to på barselhotellet. Nils, mannen min passet babyen mens jeg var i kantinen for å spise frokost for meg selv. En bølge av følelser slo over meg, og jeg klarte ikke å sitte der nede alene. Jeg ble overveldet av savn og kjærlighet og ville bare gå tilbake til hotellrommet. Jeg som alltid har vært glad i barn, men ikke vært så opptatt av å få mine egne, hadde plutselig blitt en av ”dem”. Jeg som hadde vært den kule tanta eller snille barnepasseren hadde blitt en typisk mamma. Den mammaen som koser, klemmer, lager merkelige lyder for å roe ned babyen. Mammaen som bekymrer seg over utslett, grønn bæsj, sprutbæsj eller ingen bæsj. Mammaen som blir redd når babyen gråter for mye, eller gråter for lite. Mammaen som kun har bilder av babyen sin på telefonen og som spammer alle venner og familie med nusselige babybilder. Jeg er blitt klisjeen av en mor som bare snakker om babyting og har en instragramfeed full av babystash og babyklær. Men jeg liker det. Til tross for lite søvn, mindre frihet, lite hjelp i hverdagen, ringer under øynene og konstant fett og bustete hår, så har jeg aldri vært så lykkelig som jeg er nå. Jeg ER en av ”dem”. Jeg er en mamma, og jeg elsker det!